Notater fra en nervøs planet

Det er gått mange år siden jeg var så rolig som jeg har vært etter vi la 2018 bak oss. Mye har nok med at jeg bestemte meg for at nå skal jeg ikke stresse mer i livet. Jeg har hatt nok stress, og nok angst i livet. Jeg orker ikke det mer. Da var det jo litt pussig at en av de første bøkene jeg plukket opp og bestemte meg for å lese da året var heeelt nytt var nettopp denne som sier så mye om hvordan livene våre går fortere og fortere, og vi har tilgang til mer og mer, men allikvel er det en bekymrende økning i mentale helseproblemer. Sosiale medier, innblikk i alle andres “perfekte” liv, følelsen av å konstant trenge mer mer mer… Det var mye den jeg satt og følte på selv – å ikke strekke til.

Så da fyrverkeriet rullet og smalt over himmelen kl 00:00 natt til 1 januar lovet jeg meg selv at i år skulle jeg ikke stresse. Det som ikke blir gjort, det blir ikke gjort. Men det som blir prioritert er tid med familien. Tid med guttungen, som ofte er den som blir mest nedprioritert i en travel hverdag. Jeg har ett semester igjen på Universitetet. Han har ett semester igjen i barnehagen. Denne våren skal vi ha flere fridager sammen før skolen tar tak i ham.
Jeg lovet meg selv og lese flere bøker. Jeg elsket jo det, før livet tok tak i meg og alt annet ble så mye viktigere. Leselisten har vokst seg lang, og mammutsalget er bare noen uker unna. Det hender pensum må vente. Men som jeg sa – jeg vil ikke stresse. Det som ikke blir gjort blir ikke gjort. Hvis man ikke har noe lystbetont i hverdagen så blir den ganske grå. Og idag skriver vi 18 januar. Og jeg føler dette året har vart i en liten evighet allerede. Takket være at jeg klarer å nyte tilværelsen tror jeg faktisk jeg har klart å sakke ned tia også. Og DET er en fin følelse 🙂

Share:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


Looking for Something?